Storm før stille

Hadde vi vært sanndrømte, hadde vi hatt vondt i “stangarmen”. Enhåndstengene hadde stått spent til bristepunktet av brudd. Sånn gikk det dessverre ikke.

Tradisjon tro, som det heter, diskuterte vi aldri sesongavslutningen. I år, som alltid, var det full fres opp til Valdres. I fjor hadde vi en avslutning vi aldri glemmer. Tre feite ørreter lørdag og snø søndag.

Årets avslutning går trolig inn i glemmeboka. Lørdagen ble tatt av storm, og ei løpskåt bikkje som formelig stupte ut i elva, kjempekry. Endelig fikk den til svømminga, og hovedgeskeften var åpenbart å demonstrere svømmedyktighet, gjerne kombinert med å kaste seg ut i fult firsprang fra kanten halvannen meter over vannflata. Det er ikke akkurat gull for smygende ørretjakt, for å si det litt beskjedent.

Søndag var det full klekking, og etter sånn cirka hundre fluebytter og tre hundre kast, hver, så smalt det på et utstillingseksemplar. Vakker, vakker ørret. Tenk så stor den er til neste år. Vi ser allerede fram til å hilse på den igjen.

Størst dramatikk var knyttet til drapstrussel.

Og neste år er vi klare igjen. Tradisjoner er tradisjoner fordi vi aldri avviker dem. Sånn er det bare.

 

 

Ønskereprise 1. Fra i fjor. Feit fangst på avslutningshelga. Har ikke ferske bilder som følge av merkelig Canon-service. Beklager.

 

 

 

 

 

 

 

Fordi Canon aldri klarer å reparere kameraer, kjører vi ønskereprise 2, fra i fjor. I år hadde vi sol og 20 grader søndag….

Desperat tørrfluefisker gikk vått

Andreas fant seg ikke i å tape for ørreten i Drammensmarka. Iskaldt satte han på sin mest giftige dobbeltkrokede ørretflue og dorget av gårde i Allyen. Smakk, smakk. Dermed satt to fine markaørreter kroket og fightereventyret var i gang.

Før desperasjonen tok en av oss, hadde vi gjennomført en våt tur inn til Vrangla med såkalt åpen himmel, gjennomlevd endeløse timer med vakspeiding, timevis med forsøk på å lure opp dyptsvømmende og –spisende ørreter, telting, overnatting, flytting av ørretjakten inn til Langvann, et trallehavari du kan lese mer om på Rinos egen blogg, ny leiretablering, og enda flere timer med vakspeiding og vakventelitteratur.

Vi var egentlig helt fortapte, Det nærmeste vi var fangst var tullebett på maur, men ikke fanken om vi traff på tilslaga. Søndagen kom. Desperasjonen steg til nye høyder og Andreas tok grep.

Det skaffet god sikringskost før den spennende hjemferden med ei havarert tralle og alle to var enige om, at det hadde vært en fin tur med tilløp til høyt stressnivå med  trallehavariet, men tjuvfiskere er heldigvis ikke uten evne til å søke kretive løsninger.

I opphold slang vi sekkene på ryggen. 15 minutter senere åpnet himmelen seg. Våte? Jepp. Til skinnet.

 

 

 

 

 

Drammensmarka byr på fabelaktig fine leirområder for dem som våger seg inn i ormens og elgens rike.

 

 

 

 

 

Våre venner Ally sikrer fiskeopplevelser vi ellers kan drømme om.

 

 

 

 

 

Rinos kanotralle gikk føyka. Det kan du lese mer om på hans egen blogg.

 

 

 

 

 

Den giftige flua ørreten ikke klarte å motstå.

 

 

 

 

 

Kortreist og fersk mat.

 

 

 

 

 

 

Bra leirplass 2 i Langvann. Litt skyggefull, men den har alt som trengs.

Landet schwæringen i Naustdal

  Andreas: Vi klarte ikke takke nei da Linn Kristin-bestis Asbjørg inviterte på ferie som avløserassistenter på gården til foreldrene hennes i Naustdal.

Jobben: Stå opp om morran og bli med å mate kuene.

Betalingen: Fri tilgang til 300 meter elvestrekke i Nausta.

Elva hadde høy vannføring, og var stri å gå ut i. Et forsøk på vading måtte opphøre etter noen minutter i elva. Det var rett og slett farlig å stå der. Men noen vak var det.

Langs elva var det helt gjengrodd av gress opp til ca to meters høyde. Etter et par timers innsats med en ljå hadde jeg sju plasser det gikk an å stå og kaste ved.

Den kraftige strømmen dro fluene avsted i et sinnsykt tempo. Riktignok fikk jeg landet endel småørreter på denne måten, men å nå ut til godkulpene der (jeg trodde) storfisken sto, var dødfødt. Jeg var ikke i nærheten engang.

Dermed var det bare å krype til korset, pese seg opp til gården igjen, og hente slukstanga. Ja, jeg vet det er ille.

Men en helt ny rekkevidde og ny tro på livet, pælmet jeg slukene i alle relevante retninger, prøvde forskjellige inntrekk, fritt driv. Halvveis i strekket jeg hadde til rådighet, fant jeg godplassen, og minutter etter var det fult kaos i andre enden av sena.

Fisken tok kraftig tak, men lot seg sveive innover. Så forsvant den i det mest sinnsyke utraset jeg noensinne har vært borti.

Det må ha vært ca 40 meter. Med en lettspinnerstang, 0,20-sene og billigsnelle gikk det så det hyla og skreik. Så lot fisken seg taue et godt stykke inn igjen, før det igjen spruta i vannet, rykka i stanga og hyla i snellebremsen.

Etter fire-fem slike utras er beistet slitent, og kan håndteres innover mot land. Det blir mye stanging, svømming inn i sivkant og kratt, banning og sverting, før jeg prøver å tre den komisk lille tullehåven over fisken.

Det gikk selvsagt ikke, men å legge håven midt under fisken og kaste den på land, funka utrolig nok.

Fisken fortsatte å baske på land, men etter gjentatt kakking i hodet med håven, ga den seg etter hvert.

Skjelven og forvirret måtte jeg ha en pause ved siden av fisken. For en stakkars markatraver som er vant til å håndtere 500-grammere i Finnemarka, ble dette litt mye.

Fisken ble veid tre ganger mens jeg gned meg hard i de store blå. Den var på 2,2 kilo. Over det dobbelte av hva jeg har vært borti før.

Så tusenkronersspørsmålet: Er dette en laks eller en ørret? Fisken er mye mørkere enn laksen i elva, hadde grovere kjøtt, mer markerte prikker, rettere halefinne og så ut som en oppgått sjøørrret som hadde vært i elva i flere uker. Men Nausta går for å være en bra smålakselv, så jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk.

Uansett en utrolig fiskeopplevelse. Fisken ble omhyggelig renset, saltet og bakt sammen med grønnsaker, og fortært med hjemmelagde fløtegratinerte poteter.

 Dagen etter bød på skikkelig møkkavær, og strømmen var striere enn noensinne. Kyr, bønder og epletrær kom drivende nedover den frådende, svarte elva.

Jeg prøvde alle fiskeplassene igjen, uten at noe skjedde (unntatt en og annen liten ørrettass). Derfor konset jeg på omtrent samme plassen der jeg hadde fått fisk dagen før, og etter en halvtimes tid, gjentok hele sirkuset seg. Denne gangen var det en litt mindre sprek kar som måtte til pers, men han klarte til gjengjeld å knekke (!) laksehåven jeg hadde tjuvlånt på gården.

En laks på 1,7. Her er det i hvertfall ingen tvil om at jeg hadde debutert som laksefisker. Fisken var sølvblank og hadde skikkelig krokete hannlaksekjeft. En smålaks, men moro for en som er fersk i gamet.

Det var det jeg rakk i elva denne gangen, men det kan hende jeg takker ja hvis tilbudet om sommerjobb som avløserassistent dukker opp igjen.

Denne er det ingen tvil om: Skikkelig Nausta-laks. 1,7 kilo og veldig moro å heise opp. Ble renset og lagt igjen i fryseren som en takk for oss.