Andreas: Vi klarte ikke takke nei da Linn Kristin-bestis Asbjørg inviterte på ferie som avløserassistenter på gården til foreldrene hennes i Naustdal.
Jobben: Stå opp om morran og bli med å mate kuene.
Betalingen: Fri tilgang til 300 meter elvestrekke i Nausta.
Elva hadde høy vannføring, og var stri å gå ut i. Et forsøk på vading måtte opphøre etter noen minutter i elva. Det var rett og slett farlig å stå der. Men noen vak var det.
Langs elva var det helt gjengrodd av gress opp til ca to meters høyde. Etter et par timers innsats med en ljå hadde jeg sju plasser det gikk an å stå og kaste ved.
Den kraftige strømmen dro fluene avsted i et sinnsykt tempo. Riktignok fikk jeg landet endel småørreter på denne måten, men å nå ut til godkulpene der (jeg trodde) storfisken sto, var dødfødt. Jeg var ikke i nærheten engang.
Dermed var det bare å krype til korset, pese seg opp til gården igjen, og hente slukstanga. Ja, jeg vet det er ille.
Men en helt ny rekkevidde og ny tro på livet, pælmet jeg slukene i alle relevante retninger, prøvde forskjellige inntrekk, fritt driv. Halvveis i strekket jeg hadde til rådighet, fant jeg godplassen, og minutter etter var det fult kaos i andre enden av sena.
Fisken tok kraftig tak, men lot seg sveive innover. Så forsvant den i det mest sinnsyke utraset jeg noensinne har vært borti.
Det må ha vært ca 40 meter. Med en lettspinnerstang, 0,20-sene og billigsnelle gikk det så det hyla og skreik. Så lot fisken seg taue et godt stykke inn igjen, før det igjen spruta i vannet, rykka i stanga og hyla i snellebremsen.
Etter fire-fem slike utras er beistet slitent, og kan håndteres innover mot land. Det blir mye stanging, svømming inn i sivkant og kratt, banning og sverting, før jeg prøver å tre den komisk lille tullehåven over fisken.
Det gikk selvsagt ikke, men å legge håven midt under fisken og kaste den på land, funka utrolig nok.
Fisken fortsatte å baske på land, men etter gjentatt kakking i hodet med håven, ga den seg etter hvert.
Skjelven og forvirret måtte jeg ha en pause ved siden av fisken. For en stakkars markatraver som er vant til å håndtere 500-grammere i Finnemarka, ble dette litt mye.
Fisken ble veid tre ganger mens jeg gned meg hard i de store blå. Den var på 2,2 kilo. Over det dobbelte av hva jeg har vært borti før.
Så tusenkronersspørsmålet: Er dette en laks eller en ørret? Fisken er mye mørkere enn laksen i elva, hadde grovere kjøtt, mer markerte prikker, rettere halefinne og så ut som en oppgått sjøørrret som hadde vært i elva i flere uker. Men Nausta går for å være en bra smålakselv, så jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk.
Uansett en utrolig fiskeopplevelse. Fisken ble omhyggelig renset, saltet og bakt sammen med grønnsaker, og fortært med hjemmelagde fløtegratinerte poteter.
Dagen etter bød på skikkelig møkkavær, og strømmen var striere enn noensinne. Kyr, bønder og epletrær kom drivende nedover den frådende, svarte elva.
Jeg prøvde alle fiskeplassene igjen, uten at noe skjedde (unntatt en og annen liten ørrettass). Derfor konset jeg på omtrent samme plassen der jeg hadde fått fisk dagen før, og etter en halvtimes tid, gjentok hele sirkuset seg. Denne gangen var det en litt mindre sprek kar som måtte til pers, men han klarte til gjengjeld å knekke (!) laksehåven jeg hadde tjuvlånt på gården.
En laks på 1,7. Her er det i hvertfall ingen tvil om at jeg hadde debutert som laksefisker. Fisken var sølvblank og hadde skikkelig krokete hannlaksekjeft. En smålaks, men moro for en som er fersk i gamet.
Det var det jeg rakk i elva denne gangen, men det kan hende jeg takker ja hvis tilbudet om sommerjobb som avløserassistent dukker opp igjen.

Denne er det ingen tvil om: Skikkelig Nausta-laks. 1,7 kilo og veldig moro å heise opp. Ble renset og lagt igjen i fryseren som en takk for oss.
Siste kommentarer